HISTORIEN BAK ORDNINGEN

Utover 1990-tallet ble en rekke barskogområder vernet. Måten vernearbeidet var lagt opp på førte til store konflikter mellom skogeiere og vernemyndigheter. Før å senke dette konfliktnivået ble ordningen med frivillig vern innført.

Barskogvernet på 90-tallet

I Norge har det har foregått skogvern så tidlig som på slutten av 1800-tallet, men det var først i forbindelse med etableringen av de første nasjonalparkene på 1960-tallet at betydelige arealer med skog ble vernet. Det systematiske arbeidet med å verne skog kom først i gang da stortingsmeldingen «Vern av norsk natur» kom i 1980. Dette medførte at Barskogutvalget i 1988 kom med en anbefaling om at en egen verneplan for barskog burde gjennomføres, og det ble satt i gang et arbeid for å identifisere og kartfeste aktuelle områder for vern. På bakgrunn av dette arbeidet ble en rekke barskogområder vernet utover 1990-tallet.

Barskogvernet på 1990-tallet var i stor grad myndighetsstyrt og skogeierne ble lite involvert i prosessen. Dette medførte store konflikter, og en rekke vernevedtak ble tatt til retten. Dette gjorde at verneprosessene kunne ta svært lang tid, noen ganger opp mot 15 år. I tillegg ble mye av midlene som var bevilget til vern brukt til administrasjon og rettsaker.

 

Skogeierne foreslår en ny løsning

I 2000 lanserte Norges Skogeierforbund frivillig vern av skog som en løsning for å senke konfliktnivået mellom skogeiere og vernemyndighetene i fremtidige verneprosesser. I 2003 startet et pilotprosjekt med formål å klargjøre hvordan skogeiersamvirket kunne legge til rette for skogeiere som ønsket å selge vern av skog som produkt til myndighetene, og å teste ut hvordan miljøforvaltningen i samarbeid med skogeierorganisasjonene praktisk kunne gjennomføre frivillig vern. I 2005 ble 8 av totalt 11 områder som ble tilbudt for frivillig vern vernet som naturreservat. Siden den tid har vern av privateid skog kun foregått gjennom denne ordningen. Arbeidsformen har medført lavt konfliktnivå mellom skogeiere og vernemyndigheter, og verneprosessene går vesentlig fortere. I tillegg går en langt høyere andel av bevilgningene til skogvern til erstatningsutbetalinger enn før. I dag står ordningen sterkt blant politikerne.

 

Hva skiller frivillig vern fra tradisjonelt vern?

Arbeidsmetodene med tradisjonelt vern og frivillig vern skiller seg fra hverandre i saksgangen i verneprosessen. Tradisjonelt vern er initiert av myndighetene, som foretar registreringer, kartlegginger og utarbeider verneforslag basert på disse. Skogeierne er stort sett høringsinstans på samme nivå som naturvern- og friluftsorganisasjoner med flere og har reelt sett liten påvirkningskraft. Det er først etter at området er vedtatt vernet at erstatningen til skogeier vurderes.

I ordningen med frivillig vern er det skogeier selv som initierer verneprosessen ved at han/hun leverer inn tilbud om skogområder til vern til Fylkesmannen. Forut for dette har det vært en uformell prosess mellom skogeier og skogeierorganisasjonene for å avklare om området kan være aktuelt for vern. Etter at tilbud er levert til Fylkesmannen foretar de en vurdering av området, og i den forbindelse gjøres det gjerne biologiske registreringer dersom disse ikke foreligger. Dersom Fylkesmannen anser området som aktuelt settes det i gang forhandlinger om erstatning, avgrensing og verneforskrift tilknyttet verneområdet. Skogeier kan trekke seg fra prosessen dersom han/hun ikke anser forhandlingene som tilfredsstillende, og har derfor en større makt enn hva han/hun ville hatt i en tradisjonell verneprosess.

Teksten er basert på Skjeggedal et al. (2010) Frivillig vern av skog – evaluering av arbeidsformen. Norsk institutt for by- og regionforskning.